37 av 38: Tronestangen

Søndagen opprant med sol og stille vær. Da var det bare å pakke sykkelveska, dra på sykkelshortsen og vende nesa mot Tronestangen. Vi hadde nesten ikke trudd vi skulle få til det etter forrige ukes snøfall, men plutselig var det nesten vårstemning igjen. Været i Trøndelag klarer ikke helt å bestemme seg om dagen! 

Klare for sykkeltur. 

Nydelig høstsol over  stubbåkre og Aker Kværner på vei ut mot Trones. 

Opp mot Trones gård, 

Trones gård er en gård du ikke kjører forbi uten å titte to gang. Etter brann i 1970 ble den bygd opp igjen, i funkisstil! Både våningshus og låve er i funkisstil og skiller seg ut fra andre gårder på Innherred (og strengt tatt i hele Norge).

På vei ned mot kjentmannsmerket på Blåberga.

På kjentmannsmerkebeskrivelsen står det at turen til Tronestangen er kjentmannsmerkets rullatortur, men jeg er usikker på om de siste 200 meterne egner seg for noen i rullator. Se bare på bildene ovenfor og nedenfor. Jeg skulle likt å sett den 90-åringen med rullator som hadde satt utfor og kravla seg opp igjen. Den skulle vært sprek! ;) Når det gjelder rullatortur ville jeg heller anbefale Bragstaden. 

Det var med en litt rar bever på tur også... 

Nummer 37! Bare Fånettvatnet igjen nå! 

Store glis for nummer 37!

Vi spiste sjokolade i fjærestenene. Varmt i været og blikk stille på fjorden. Nesten påskestemning.

Vi sykla elvepromenaden tilbake fra Trones, der var det massevis av folk! Artig å se at den blir så godt brukt. Vi har prøvd å sykle elvepromenaden tidligere, fra Bjartnes og mot Øra, men da fant vi ikke fram og rota oss bort ved Fæby. Nå når vi sykla andre vei, ble alt så mye klarere. Elvepromenadestien fortsetter der bonden sykler på bildet under, altså bak grushaugen. 

Konklusjon: En flott tur som står høyt på lista over turer som må tas når våren kommer! 

36 av 38: Grønningen

Etter et utrulig snøfall måtte vi spenne på oss skia for å komme oss til Grønningen. Det var tredje skitur på tre dager, og aldri har verken undertegnede eller bonden gått på ski i fjellet så tidlig før. Skiføret var rett og slett upåklagelig, det gjorde ikke noe at vi måtte gå totalt 5 km lengre for å komme oss til Grønningen. Veien til det vanlige startpunktet var nemlig ikke brøyta (usikker på om den veien brøytes om vinteren).

Klar for tur! Fine forhold helt fra start! 

 På vei innover krysses Karolinerleden, som er ei merka rute i Karolinernes fotspor. Karolinerleden har sin bakgrunn i en fjelltragedie som inntraff år 1719, da general Armfeldt med sin Karolinerhær skulle returnere tilbake til Sverige etter et mislykket forsøk på å innta Trondheim. De ble utsatt for snøstorm når de skulle returnere tilbake til Sverige og ca 3000 av totalt 10 000 menn frøs ihjel i de tydalske fjell. 

I oppstigninga fra Tortåsvollen, en sætervoll som passeres på vei innover.

Traff en stor reinsflokk, telte 50-100 dyr, og vi hadde vinden i mot, så vi kom nærme!

Det var meldt strålende sol, men hele veien fra bilen og til Geiteryggen var det bare flatt lys og overskya. Når vi bikka over Geiteryggen og så Grønningen for første gang, begynte også sola å bryte igjennom skylaget. Dette lova godt!

Grønningen i sikte! 

 Og været ble bare finere og finere jo nærmere vi kom Grønningen!

Vinterstemning i Verdal! 

Klipping av kjentmannsmerke nummer 36! Bare to igjen nå! 

Blide fjes, men det var jaggu ganske kaldt og. Takk for dunjakka!

 Skyene forsvant mer og mer, og Storhavren, Lisj-Havre og Hærmanssnasa lå bada i sol og snø. Helt nydelig!

Storhavren til venstre og Hærmanssnasa midt i bildet. 

Hærmanssnasa! 

Når sola først begynte å gå ned, gikk det fort til det ble skumt og ganske mørkt. Flott nedkjøring i nydelig snø!

Solnedgang fra Geiteryggen, før nedkjøring.

Konklusjon: En flott skitur, så Grønningen kan absolutt anbefales på vinterføre! Vi passerte forbi Tortåsvollen, gikk opp mot skaret mellom Geiteryggen og Stuskinsvola. Derifra er det bare å sikte seg ned på høyre hjørne av Grønningen.

Det er  helt sikkert en flott tur en sommerdag Det er sagt at det skal være ei flott sandstrand der også. Sommerleia går på vestsida av Stuskinsvola, se kart.

35 av 38: Spjeldberget

En regntung lørdag opprant, men ut på tur, aldri sur! Vi hadde bestemt oss for å ta det siste kjentmannsmerket i Sul før vi skulle på hyttebesøk i Sandvika. Spjeldberget sto på lista, ikke den lengste turen, kun 2,5 km fra veienden, men det var egentlig veldig greit, været tatt i betraktning. 

Dårlig vær? Ja, men det faktisk den første kjentmannsmerketuren med skikkelig regn, så detta tålte vi!

Framme! Klipp 35 er utført!

Smil - sjøl om det høljer ned. Snart blir det kake og hyttebesøk! ;)

 Spjeldberget er et gammelt skiferbrudd, og vi hadde egentlig tenkt å gå på oppdagelsesferd i skiferbruddet, men det droppa vi. Det hølja ned, så vi vendte nesa nedover igjen.

Utsikt til skiferbruddet. 

 Klippetanga henger et par hundre meter før skiferbruddet, ved den gamle skiferbruddbua.

Ei sliten skiferbruddbu...

Fin sti stort sett hele veien - med unntak av noen bløte partier.

Fjellmannmyra-Vargdalsfloa naturreservat

Naturreservatet inneholder slåttemyrer som Sul-gårdene tok  fjellslått, noe som var en viktig forutsetning for husdyrholdet i Sul tidligere. Midt i naturreservatet tar pilegrimsleden fra Sverige av mot vest og Stiklestad. Kanskje det blir et senere mål?

Vi skal til Spjeldberget igjen for vi er ganske sikre på at vi hadde sett direkte på Havervollen derifra. Men da trengs det bedre sikt enn når vi var på Spjeldberget! ;)

33 og 34 av 38: Seterfjellet og Tverråholman

Nok en frimandag sto for døra og vi våkna til et helt nydelig vær! Det måtte jo utnyttes til det fulle! Vi bestemte oss for å ta de to siste langtura, og det starta med en 5 mils biltur til fjellbygda Vera.  Vi satte kursen mot Seterfjellet først, det eneste turmålet om ikke har noen beskrivelse på kjentmannsmerkesida. Kart og kompass er jo uansett en viktig del av en tur, så vi hadde få problemer med å komme fram til Seterfjellet. 

Flott utsikt mot Veresvatnet under oppstigninga fra Samfunnshuset i Vera. 

Trolske tåkeskyer i de svenske Skjækerfjell.

Dit skal vi! Vi skulle ikke så langt opp før vi så Seterfjellet. 

Og vi kom oss til topps! Det var rett og slett en flott tur uten mye myr, men fin fast bunn store deler av oppstigninga. Og været var skikkelig bra, at jeg hadde glemt å ta på stilongs var egentlig bare helt greit, for sola varma i fjellsida.

Nummer 33 er i boks! 

Videre fra Seterfjellet satte vi kursen mot Tverråholman, en gammel bosetning i Vera hvor det bodde folk fra 1894-1907. Fra Seterfjellet var det i all hovedsak nedoverbakke til Tverråholman, helt topp!

Tverråholman ligger midt ute på flata der nede.

Idyllisk ved Tverråa - vi håpa at vi nærma oss Tverråholman og! 

Kompasskursen var rett og vi gikk rett på minnesmerket som er satt opp for bosettinga som var her.

Der var også skiltet! ;)

En flott og stor voll som fortsatt bærer tydelige spor av at det har vært bosetting og dyr her. 

Rast ved Tveråa. Vel fortjent!

På vei nedover mot Vera viste nok en gang de svenske Skjækerfjella seg fram. Dit skal vi også en gang! 

Ettermiddagssol over Veresvatnet.  

Konklusjon: Det er absoultt mulig å ta Tverråholman og Sæterfjellet på samme tur, sjøl om de på Kjentmannsmerkesida beskrives med to ulike startutgangspunkt. Vi valgte samfunnshuset i Vera og er godt fornøyd med det. Stien mot Skjækerdalshytta er godt merka og fast og fin store oppover lia, og det tas av mot Sæterfjellet ved Reinsmyrsteinen (merka med skilt).

Ta ut kompasskurs mot Tverråholman fra toppen av Sæterfjellet og gjør det samme fra Tverråholman til  DNT-stien så skal du se at dette går deg vel.
Dette er en relativt lang tur, og vi anslår at vi gikk ca 20 km i løpet av dagen.

En flott tur som anbefales på det sterkeste!

32 av 38: Tuva

Mandagen kom og vi var fortsatt på Havervollen. 80 % stilling lenge leve! ;) Jeg våkna til rim, -1 grad og sol. Gode tegn på at dette kan bli en fin dag!  

Fjøset på Havervollen.

Rim og sol og fjelltur som venter! 

Vi hadde bestemt oss for at i dag var det Tuva sin tur til å få besøk. Vi hadde grua oss litt til den turen, turen er 7,5 km og beskrivelsen sier "så er det vått og flere myrstrekninger innover." Vått og myr er jo snart et synonym for fjellet i Nord-Trøndelag for min del, så jeg så for meg at her skulle det være ekstra ille. Og det i 7,5 km! Detta ble nok tungt! 
Men stien starta meget bra, og stigninga på 400 m kom veldig jevnt utover hele turen, så ingenting tyda på at vi skulle få rett på vei opp gjennom skogbeltet.

Og heldigvis hadde vi ikke rett! Det er vått i fjellet om dagen, og sjøl om turen til Tuva går over endel myr var dette fast og fin myr å gå på. 

Vi har kommet oss opp og ser mot Tuva. Tuva er haugen omtrent midt i bildet. 

Tuva er på toppen der framme.

Ser du hjertet? <3

Kjølhaugan var flotte fra denne kanten og!

Typisk hvilepositur for bonden på tur i fjellet.

Tuva! 

Nummer 32 - bare seks igjen! 

Middagen ble grilla på bål i dag.

Konklusjon: En meget fin tur! Denne vil jeg så absolutt anbefale! Og ikke avskrekk verken med lengden eller om at det skal være vått. Detta får du til!

Hønepøne og hanepane

I vår kasta jeg meg på en bestilling når Berit spurte om jeg var interessert i høner. Ho skulle ruge kyllinger fra sine jærhøns. Jærhøns er etterkommer etter den opprinnelige, norske landhøna, og er en bevaringsverdig husdyrrase. I utgangspunktet skulle vi ha henta hønene i sommer mens de enda var kyllinger, men siden bonden fikk kyssesjuken ble dette noe utsatt. Men i går gikk ferden til Steinkjer for å hente ei kasse med fire høner. 

Men først dere får hilse på hønene blir det en liten gjennomgang av utviklinga til hønehuset. For det er nesten en liten revolusjon.

Tidligere potetkjeller med masse dritt... 

Vi snakker musespist isopor, musespist glava fra fjøsoppussing, gamle potetkasser, kornstøv og papp. Herlige saker... Eh nei. Men jeg har fått meg en ny venn! Endelig fikk vi kjøpt oss industristøvsuger. Det gjør jobber som den over meget lettere!

Min kjære venn industristøvsugeren!

Et par timer senere så rommet sånn ut. En viss forbedring spør du meg.

Det nærmer seg hønehus.

Hønehus med mat, vann og sagflis. Mangler bare vaglepinne.

Vaglepinnene ble saga ned litt senere på eftan og montert opp i to høyder, som anbefalt av Berit.

Jeg fikk fortalt at hønene nok ikke kom til å legge egg på noen uker enda, men når jeg lukka opp esken lå det ikke bare fire høner der, men jaggu lå det et egg der også!

Høna og egget. 

Bonden synes også detta var artige dyr! 

Hønepøne - fine fruer har kommet til gårds! 

Hele gården her er egentlig blitt litt forelska i disse fire frøknene. De er artige og trivelige å ha i hus! Vi gleder oss til fortsettelsen og mange fine egg!